Foto: NTB
Et grunnleggende prinsipp i kjøpsretten er at selger har rett til å utbedre eventuelle mangler. Dette fremgår av forbrukerkjøpsloven (§§ 29 flg) og av kjøpsloven (§ 36). I denne artikkelen behandles kun selgers utbedringsrett ved forbrukerkjøp, som reguleres av forbrukerkjøpsloven.
Selgers utbedringsrett går normalt foran kundens krav om heving eller prisavslag. For selger vil dette vanligvis bety store besparelser i forhold til alternativene heving og prisavslag.. Dette er en streng tidsfrist. I lovens forarbeider uttales det at selger likevel må få noe tid til å områ seg, for eksempel til å finne ut om det er snakk om en mangel og hvor omfattende denne er. Den korte tiden selger har på seg til å tilby utbedring, understreker viktigheten av å ta tak i reklamasjoner med en gang de kommer inn.
Forbrukerkjøpsloven krever at selgers utbedring for det første skal skje uten kostnad for kunden, for det andre uten vesentlig ulempe for kunden og for det tredje innen rimelig tid.
At utbedringen skal skje uten kostnad betyr at man ikke kan kreve kunden for betaling for utbedringsarbeidet eller delene som brukes. Dette følger av at utbedringsarbeidet jo skjer fordi bilen har en mangel, og dette skal ikke kunden lastes for. Kunden kan heller ikke belastes med kostnader til transport av bilen til selgers verksted. Dersom kunden bor langt unna selger, kan transportkostnadene bli høye, men dette er altså selgers problem. Et alternativ i en slik situasjon, er at selger engasjerer et lokalt verksted til å foreta utbedringen på sine vegne. Dersom selger velger å la noen andre foreta utbedringen, bør dette følges opp nøye slik at utbedringen ikke tar for lang tid. Vi ser av og til at slike saker kan bli litt "stemoderlig" behandlet når verkstedet ikke har noe eget kundeforhold til kunden.
Utbedringen skal videre skje "uten vesentlig ulempe", som det heter i loven. Det innebærer at kunden må akseptere noe ulempe for at selger skal være i stand til å utføre utbedringen. Det å akseptere noe ulempe er en konsekvens av at kunden har medvirkningsplikt. Kunden vil som regel være nødt til å akseptere at bilen må bringes en rimelig kjørestrekning til selgers verksted, og tilsvarende etterpå hentes. Kunden må også akseptere at transportbehovet må løses på en annen måte mens bilen er på verksted.
I vurderingen av om utbedringen kan skje uten vesentlig ulempe for forbruker, skal det etter endringene i forbrukerkjøpsloven legges vekt på om selger for egen regning stiller en lånebil (erstatningsgjenstand) til rådighet for forbruker, dersom det fremstår rimelig ut fra forbrukers behov. Det skal gjøres en helhetsvurdering, hvor lengden på tidsrommet man må være uten bil er sentral i vurderingen. Tidligere var regelen at dersom forbruker er avskåret fra å bruke bilen i mer enn en uke, kan man ha krav på lånebil. Nå skal det altså gjøres en helhetsvurdering, men den tidligere praksisen gir likevel fortsatt veiledning for rimelighetsvurderingen.
I lovens forarbeider heter det at det må kunne kreves at lånebilen "fyller det samme eller tilnærmet samme formål som salgsgjenstanden". Det heter imidlertid videre at kunden "kan ikke kreve at erstatningsgjenstanden på alle måter skal være identisk med" kundens egen bil.
Endelig skal utbedringsarbeidet utføres "innen rimelig tid". Hva som er rimelig tid må vurderes konkret. Noen fast tidsfrist er ikke mulig å sette. Relevante momenter vil kunne være hvor mye feilsøking som må til, hvorvidt det må bestilles deler og hvor komplisert utbedringsarbeidet er. Det vil være relevant å se hen til hva som er vanlig tidsbruk for denne type arbeider i bransjen.
Det er verdt å merke seg at det kunden har krav på, er utbedring opp til kontraktsmessig vare. Det betyr at kunden ikke kan kreve at det brukes nye deler. Ved utbedringsarbeider på eldre biler, må kunden akseptere at selger bruker deler som har tilsvarende alder og kjørelengde som den delen som byttes ut.
I tillegg til at det stilles krav til hvordan utbedringen skal skje, er det begrensninger på hvor mange utbedringsforsøk selger får. Dette er egentlig en konkretisering av kravet om at utbedringsprosessen ikke skal være til vesentlig ulempe for kunden.
Etter de siste endringene i forbrukerkjøpsloven har selger nå som hovedregel ett forsøk på å rette samme mangel. Det vil likevel kunne gis flere forsøk dersom det er rimelig at selger får et nytt forsøk. Loven legger også her opp til at det skal gjøres en helhetsvurdering, hvor det skal legges vekt på varens type og verdi og mangelens art og betydning. Forarbeidene til loven sier at det ikke skal være en høy terskel for at selger får rett til å gjøre ytterligere et forsøk på å rette mangelen, da biler i de aller fleste tilfeller vil være "særlig komplekse og kostbare varer" og det ofte vil være rimelig at selger får flere forsøk på å avhjelpe mangelen.
Dette vil gjelde for biler kjøpt (brukt eller ny) etter at endringene i loven trådte i kraft (01.01.2024).
Disse vurderingene gjør at man må være bevisst på hva som faktisk er et utbedringsforsøk. Det betyr for eksempel at man ikke ukritisk kan telle antall verkstedbesøk. Feilsøk er ikke utbedring. Det anbefales å være tydelig i forhold til kunden med hensyn til når det kun er foretatt feilsøk. I praksis betyr det at dette bør formidles skriftlig. For det andre gjelder dette kun ved utbedring av samme mangel. Ofte vil en i praksis si at dersom symptomene er de samme, er det samme mangel. Dersom selger kan dokumentere at det rent faktisk likevel dreier seg om ulike mangler, er imidlertid erfaringen at dette blir akseptert.
Konsekvensen av at selger har brukt opp sine utbedringsforsøk er at kunden kan kreve prisavslag eller heving. Dette forutsetter imidlertid at vilkårene for prisavslag og heving er oppfylt.
Ikke sjelden opplever selgere at kunden har fått en mangel utbedret av et annet verksted og så krever at selger refunderer denne verkstedregningen. Dersom selger ikke har oppfylt betingelsene for utbedringsretten som ovenfor er gjennomgått, er det ingen tvil om at selger må akseptere et slikt erstatningskrav fra kundens side.
Mer tvilsomt er det i de tilfeller der kunden ikke har gitt selger muligheten til å utbedre, men har gått rett til et annet verksted. Ettersom kunden i disse tilfellene har fratatt selger den utbedringsrett han har etter loven, kunne en tenke seg at kunden ikke kan kreve at selger skal refundere verkstedregningen. Slik er det imidlertid ikke vurdert av Forbrukerklageutvalget. Utvalget har fastslått at i slike saker er det klart at kunden ikke kan kreve prisavslag eller heving, men mener likevel at kunden kan kreve erstatning. Denne forståelsen harmonerer også med lovens ordlyd: det står der at selgers utbedringsrett avskjærer kundens krav om heving eller prisavslag. Det står ikke at erstatningskrav avskjæres.
Det er imidlertid ikke uten videre slik at hele regningen fra det utførende verkstedet kan kreves erstattet. Kunden har en tapsbegrensningsplikt: hadde han latt selger foreta utbedringen, ville dette i de fleste tilfeller blitt rimeligere. Selgers erstatningsplikt begrenses i slike tilfeller derfor til hva det ville kostet selger å utføre utbedringen selv. Kunden kan også få problemer med å dokumentere at det faktisk forelå en mangel. Bilen er jo allerede utbedret og eventuelle defekte deler kan være kastet. Også kunden vil derfor som regel være tjent med at selger får benytte seg av sin utbedringsrett.
Artikkelen er skrevet av NBFs advokater.
